Staffansmesse, 26. desember

Helgen: St. Stefan, den første martyr.

Nå kan man kle seg ut og gå julebukk.

Rester av et førkristent ritual:
Noen steder hadde julebukken en trehammer med seg. I Rollag danset bukken, men stoppet opp midt i dansen. Han la seg ned og spilte død. Etter hvert reiste bukken seg opp igjen og danset videre. Dette kan minne om historiene om den norrøne guden Tor og geitene hans, Tanngrisner og Tanngnjost, som dør, men gjenoppstår når Tor svinger hammeren over dem.

Julebukktradisjonen blir satt i sammenheng med julegeita, det uhyggelige vesenet som beveget seg nærmere huset rundt juletider. Julegeita tolkes da ikke bare som et skremsel for barn, men også som en «kornbukk», en ånd eller gud som skal fremme fruktbarhet og vekst på åkeren og i engen. I denne tolkningen feirer julebukkene at vekstkraften i naturen er på vei tilbake. Bukker eller andre figurer av halm kan sees som en fremstilling av dette naturvesenet.

Gammel folketro forteller om en mystisk bukk som holdt til ute i naturen. Til jul kom den til gårds for å få mat. Når opptoget med julebukkene kom på besøk rundt om i gårdene, skulle de trakteres av julematen og julebrygget. Det utspant seg et lite drama idet julegeita, som ledet opptoget, falt død om. De andre i følget slo på den inntil den reiste seg igjen. Dette illustrerer kornbukkens død og oppstandelse til et nytt og livgivende år.

I hedensk tid var bukken et symbol på fruktbarhet og kraft. Tradisjonen med å gå julebukk er trolig forankret i disse hedenske skikkene, men med tiden er innholdet forandret eller gitt en annen betydning.